(Oversettelse av teksten Jonas R. Cadena vil lese på spansk under seremonien).
I dag venter vi en helt spesiell gjest, en vakker frue. Vår gjest har mange navn. I Mexico kalles hun gjerne La afanadora, La apestosa, La bien amada, La Blanca, La calva, La catrina, La chifosca, La cierta, La chingada, La comadre, La copetona, La güera, La patas de hilo, La patas de catre, La triste, La flaca, La tostada, La parca, La fria, La pelona… Men i virkeligheten lyder hun bare ett: Døden.
I mange kulturer feires og minnes de døde med forskjellige ritualer. Men ingen av dem minner om den rituelle feiringen som finner sted i Mexico. Vi er de eneste som omskaper våre skjeletter til sukkerbein. De eneste som forvandler våre kranier til fristende søtsaker som bærer våre navn på pannene sine. Vi er de eneste som gaper over og fortærer oss selv – og døden. Som slikker glupsk på kragebeina, skinnbeina og leggbeina som pynter vårt tradisjonelle «dødens brød», som vi dypper i sjokolade.
Den første november er dedikert til englene, det vil si våre kjære som døde som barn.
Den andre november er dedikert til de som døde i voksen alder.
Den tredje november blir noen steder dedikert til «los muertes matados», de som led en mer dramatisk død, i en ulykke eller kanskje på grunn av kriminalitet.
Det meksikanske ritualet på de dødes dag har røtter som går mer enn 60 000 år tilbake. En av de viktigste elementene er dødsalteret, som er å finne i mange hjem. På alteret er de fire elementene representert: Vann, jord, ild (i form av stearinlys) og luft (symbolisert ved de lette papirklippene).
Alteret har tre nivåer som representerer fortid, nåtid og framtid. Blomstene har en rensende effekt på omgivelsene gjennom sine dufter og farger. Alteret er dedikert til våre kjære som er døde, og det står ofte fotografier av dem framme. Det er også satt fram mat og drikke som de pleide å like godt, Det kan være tobakk og tequila, sjokolade, søtsaker, frukter med mer. Alteret representerer en viktig tradisjon som gjør at vi kan minnes våre kjære som ikke er blant oss lenger med respekt og kjærlighet. Det er en offergave fra de levende til de som allerede har begynt på den ukjente veien til det store mysteriet.
Døden har alltid og vil alltid henge over oss, illevarslende og magisk på samme tid. Den skaper frykt, men også nysgjerrighet. Når vi tenker på døden, på vår egen død, gjør vi det alltid med en følelse av redsel. Våre moderne samfunn har trent oss opp, helt fra vi er små, til å glemme at vi skal dø. Men prisen for denne glemselen er høy. Det gjør at vi glemmer livets magiske natur, og har gjort oss redde for det store mysteriet, for det ukjente.
For egentlig er døden, vår egen død, vår beste venninne og den beste rådgiver man kan ønske seg. Hvis vi bare stoppet opp i ett sekund av vårt liv for å se døden i dens mørke øyne og spurte: Hvis jeg visste at jeg skulle dø i morgen. Hva ville jeg gjort? Tenk litt på det.
Vi tror vi er udødelige, usårlige. Vi utsetter viktige avgjørelser og handlinger til i morgen, uvitende at vi kanskje bare kan gjøre dem i dag. Vi tillater oss å undertrykke våre følelser, vi tør ikke vise dem og glemmer at dette kan være vår siste sjanse til å stryke noen mykt over kinnet, elske dem, fortelle dem hvor mye de betyr for oss. Det må gjøres i dag! For alle disse Dager, vil en dag plutselig synes så altfor få.
Fordi vi føler oss udødelige tar vi oss ikke tid til å stoppe opp og la skjønnheten fra vår ufattelig vakre moder jord fortrylle oss og gjøre oss svimle. Derfor lar vi oss så altfor lett henfalle til følelser som hat, hevntanker, misunnelse og latskap. Hodet fylles av bekymringer om små, ubetydelige ting som gjør at vi synker ned i desperasjon og angst. En person som vet at han eller hun kan dø kan ikke unne seg den luksus å kaste bort sin gjenværende og ugjenkallelige tid på jorden på denne måten.
Derfor er dødsalteret også til for å minne oss på den eneste kraften, som sammen med kjærligheten, er stor nok til å rykke oss ut av egoismen. I dag vil jeg gjerne dele dette alteret for de døde, som en gang også var litt mine, med dere. Jeg sier litt mine, fordi jeg elsket dem høyt og dypt, mine, fordi våre veier en gang krysset hverandre, eller kanskje fordi min vei en stund fulgte deres. Det er et alter for dem som jeg traff i et hjørne av tiden, eller av livet, og som i dag har fortsatt videre til det store mysteriet.
Man bør fortsette å snakke med de døde. Fortelle dem ting. Noen ganger i ensomhet, andre ganger, som nå, sammen med andre. Vi bør ta deres navn i vår munn, tiltale dem. For akkurat i dette øyeblikket er minnene viktigere og større enn den flyktige tiden, og det er også i dette øyeblikket, når man minnes, at man lærer at bare en del av vår kropp og vårt vesen vårt eget, og at resten er en arv fra dem, fra våre døde. Snakk med de døde når redselen lurer i deg, når ensomheten klemmer rundt deg, når noe blir bedre av å deles. Snakk med de døde, de har ofte svaret i sin munn.
De er bestemødre og bestefedre, mødre og fedre, søstre og brødre, døtre og sønner, barnebarn. Spis av dette brødet og drikk av disse eliksirene, slukk tørsten, kjære avdøde. Dessverre er det umulig å fortelle historien til hver av dere, følge grenene på deres slektstre. Men dere er også invitert hit i dag, vi vet at dere også vet, også hvor glad vi er i dere.
Livet er fullt av konfrontasjoner, vi levende vet at det heller ikke alltid er så lett å leve sammen. Vi må ofte anstrenge oss for ikke å velge den letteste utvei fra et liv som kan synes så ubeskrivelig komplett én dag og så fullstendig meningsløst den neste. Anstrenge oss for ikke å dømme, overse og stenge ute våre neste. Men dere, dere deler en stille harmoni, i vissheten om at i døden, der er alle like.
Del denne likheten med oss, denne underlige energi, hvisk oss noen gode ord i våre øret om denne grunnleggende toleranse. Gi oss, dere som sover for alltid, noen våkne øyeblikk av evighetens klarhet. Kom nærmere denne tynne grensen som skiller dere fra livet. Så kan vi nærme oss deres nye form, deres nye energi.
La oss feire og drikke sammen i natt, deres natt, en kjærlig og rar natt, før morgengryet drar oss tilbake til våre strevsomme jobber og dere tilbake til deres golde landskaper og evinnelige lediggang. Kanskje kan vi kvikke dere opp med en dose liv og konflikter, for at dere ikke skal kjede dere så fryktelig der i alt intet. Til gjengjeld kan kanskje dere la litt av deres evige fred smitte over på oss, som kan gjøre denne planeten til et varmere, rausere sted, helt til den forbrenner eller fryser til, til den dagen det ikke finnes flere dager og vi møtes igjen, dere og oss, langt bortenfor et hvert minne.
Jonas